Kinas vestlige imperialisme

Gjennom massive investeringer planlegger Kina å endre den globale økonomiske og politiske maktbalansen i det stille.

Med prosjektet «Belt and Road initiative» (BRI) skal Kina investere over 10 000 milliarder, altså godt og vel et oljefond, i infrastruktur langs den antikke handelsruten silkeveien. Dersom president Xi Jinping sitt massive prosjekt blir en suksess, kan Beijing bli hovedsete for en ny global supermakt.

Det har gått fem år siden president Xi Jinping presenterte og erklærte prosjektet som «fredens vei». «Belte og veien» består av et handelsnettverk på land og til sjøs. Veien vil bli et maritimt nettverk av havner og handelsruter til sjøs, mens beltet består av en handelskorridor til lands mellom Kina og Europa.

Hvorfor går Kina i gang med historiens dyreste infrastrukturprosjekt – et prosjekt som vil involvere mer enn 68 land og allerede overgår Marshall-planen både i pris og størrelse? Dersom Xi Jinping sin ambisiøse plan fra 2013 blir realitet, vil Kina dominere et nytt økonomisk område som spenner seg over halve kloden. For de som frykter Kina, er prosjektet i seg selv et mareritt.

Moderne imperium

Kina har for lengst blitt industrialisert, men det er først de siste årene landet har tatt en mer ledende posisjon på den globale scenen. På spørsmål om hvorfor Kina nå setter i gang med prosjektet, svarer seniorforsker hos NUPI, Arne Melchior:

– Selve prosjektet bygger på en tosidig motivasjon fra kinesisk side. For det første er Kina besatt av infrastruktur, gitt rollen det har spilt for utviklingen av kinesisk økonomi. Myndighetene har sett at investering i vei, bane og annen kritisk infrastruktur har vært gitt avkastning. Videre ligger det en utenrikspolitisk motivasjon bak prosjektet.

Det er tydelig at prosjektet er en miks av bevisst utenrikspolitikk, økonomisk strategi og en sjarmoffensiv mot andre eurasiske og afrikanske stater. Enkelte vil også hevde at kineserne nå rebalanserer den globale maktbasen som har tilhørt Vesten og Washington. I stedet for armeer og armadaer, bygger nå Beijing et moderne imperium basert på handel og generøse lån.

Skepsis

Selv om BRI er Kinas største utenrikspolitiske bidrag til dags dato, er ikke prosjektet et altruistisk prosjekt bygget til hjelp for andre land. Det amerikanske utenrikspolitiske magasinet The Atlantic viser til fornuften i å investere landets store valutareserver i utlandet, samtidig som egne statlige selskaper settes i arbeid.

Det er ingen tvil i at Kina nå søker å styrke sin posisjon, gjennom å overta initiativene USA forlater. Dette kom tydelig frem da president Xi Jinping forsvarte frihandel på toppmøtet i Davos 2017, samtidig som landet står ved sine forpliktelser i Paris-avtalen. På lederplass i det statseide nyhetsbyrået Xinhua ble det nylig skrevet at «the wise man builds bridges, the fool builds walls» med direkte referanse til BRI og USA nylige innførte tollmurer. Det er her mye av skepsisen til europeiske og vestlige stater ligger.

Ved å bygge ut større deler av verdens infrastruktur vil også flere stater nå stå i gjeld til Kina, og det er en gryende uro for den strategiske gevinsten dette gir landet. Mottakere av lån er i stor grad mindre utviklede land, som ønsker å oppnå en høyere vekst. Enkelte kritikere hevder Kina utøver en form for «gjeldsfelle- diplomati», hvor låntakerne tar opp store lån de ikke evner å betale. Et land som har fått oppleve dette er Sri Lanka. I fjor måtte landets myndigheter inngå et kompromiss med Kina, for å gjøre opp utestående gjeldsforpliktelser. Utbygningen har ikke gitt en ønsket avkastningen, og Melchior påpeker at «det er viktig at det blir belter, og ikke rustbelter».

I bytte mot en ny låneavtale har kinesiske myndigheter fått retten til 85 prosent av havnen i Hambantota, 99 år frem i tid. Slik erverver Kina større landområder, og større kontroll over viktige havner og handelsområder i sør og Sørøst-Asia.

Det er lett å dra slutningen at EU og Europa stiller seg skeptiske til BRI, men dette blir en forenklet sannhet. EU og Europa sin holdning til prosjektet er både kompleks og til dels positiv. Norske og andre vest-europeiske land er tross alt blant de første til å investere i den kinesiske utviklingsbanken Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB). Dersom Vesten ikke ønsker å stille de nødvendige midlene til rådighet, er kanskje et samarbeid med Kina Vestens beste mulighet å påvirke prosjektet innenfra. Blir prosjektet en suksess, vil asfalten bli bedre og handelen mer sømløs.

Tønnes Lode

2018-09-18T14:07:02+00:00